Fahrenheit 9/11
- 16.apr.2010 kl.09:58 i Blogg
-
Ingen polkagriser
Dette er (i følge Michael Moore,som i tilegg er produsent av produktet), en politisk dokumentar. Politisk stemmer naturlig nok, men for så vidt sjangeren kan kalles dokumentar, kan vi vel stille et lite spørsmålstegn bak? En dokumentar skal ta for seg flere sider av en sak, slik at seeren skal gjøre seg opp en egen mening. Mens i dette produktet har Michael Moore fått alle sider til å sette George Bush i et dårlig lys. Meningen er kanskje å hindre gjennvalg av presidenten?
Dokumentaren fremstiller hele hendelsen bak 11 september, som G. Bush sin feil, og at tiltakene han har gjort mot det er helt nytteløse. Han har heller ikke kommet seg dit han er i dag pga. sin politiske dyktighet, men heller fordi "pappa er stinn av gryn". Så i det fulle og hele er hele dokumentarens mening å sette Bush og det politiske amerika i et relativt dårlig lys.
Klippinga i filmen er veldig dramatisk, den skifter ofte, og i tilegg til bilder som skaper et veldig kaotisk scenario. Vi ser mennesker som gråter, tårn som styrter, fly-krasj og i det fulle og hele veldig mye tragedie. Deretter skifter vi over til Bush som enten golfer, slapper av, tar seg en ferie og egentlig ikke gjør noenting. Meningen med dette er vel igjen å gjøre Bush til et null, som ikke har evner til å gjøre noe som helst med saken.
Når det gjelder appellformene som er brukt i denne dokumentar, velger Moore å spille mest på etos og logos. Det sier seg vel selv at det er et riktig valg å spille på etos, når det er så mye følelser blandet inn i hele denne hendelsen om 11 september. Når Moore spiller på følelsene til folk, har han tatt for seg mennesker som er innblandet i tragedien, enten ved at de har vært tilstede, eller at de har mistet nære bekjentskaper. Når han bruker logos, er det mest for å argumentere logisk for hvorfor Bush ikke burde bli gjennvalgt, og hva feilene han gjør skaper. I det fulle og hele er Bush politisk svak, ifra sidene vi ser fremstilt av han.
Michael Moore har nok fremstilt filmen som en dokumentar for å skape en troverdighet, slik at det er lettere for seerne å skjønne budskapet, selvom kanskje dette ikke er det riktige? Det for bli opp til hvert individs forståelse og tankegang.
Dokumentaren fremstiller hele hendelsen bak 11 september, som G. Bush sin feil, og at tiltakene han har gjort mot det er helt nytteløse. Han har heller ikke kommet seg dit han er i dag pga. sin politiske dyktighet, men heller fordi "pappa er stinn av gryn". Så i det fulle og hele er hele dokumentarens mening å sette Bush og det politiske amerika i et relativt dårlig lys.
Klippinga i filmen er veldig dramatisk, den skifter ofte, og i tilegg til bilder som skaper et veldig kaotisk scenario. Vi ser mennesker som gråter, tårn som styrter, fly-krasj og i det fulle og hele veldig mye tragedie. Deretter skifter vi over til Bush som enten golfer, slapper av, tar seg en ferie og egentlig ikke gjør noenting. Meningen med dette er vel igjen å gjøre Bush til et null, som ikke har evner til å gjøre noe som helst med saken.
Når det gjelder appellformene som er brukt i denne dokumentar, velger Moore å spille mest på etos og logos. Det sier seg vel selv at det er et riktig valg å spille på etos, når det er så mye følelser blandet inn i hele denne hendelsen om 11 september. Når Moore spiller på følelsene til folk, har han tatt for seg mennesker som er innblandet i tragedien, enten ved at de har vært tilstede, eller at de har mistet nære bekjentskaper. Når han bruker logos, er det mest for å argumentere logisk for hvorfor Bush ikke burde bli gjennvalgt, og hva feilene han gjør skaper. I det fulle og hele er Bush politisk svak, ifra sidene vi ser fremstilt av han.
Michael Moore har nok fremstilt filmen som en dokumentar for å skape en troverdighet, slik at det er lettere for seerne å skjønne budskapet, selvom kanskje dette ikke er det riktige? Det for bli opp til hvert individs forståelse og tankegang.
- 16.apr.2010 kl.09:58 i Blogg
-
Ingen polkagriser
- Permalenke
